Vipera aspis
Reptilia → Squamata → Viperidae → Vipera → Vipera aspis
Vipera, Lipra, Üpega
Hoggormen ( Vipera aspis ), ofte fryktet og lite kjent, er den mest karakteristiske giftige slangen i Ligurias ås- og fjellandskap.
Den er et robust og kompakt krypdyr, med kraftig kropp, kort og tydelig hale, et markant trekantet hode godt adskilt fra halsen, og en lett oppoverbøyd snute—trekk som skiller den fra lignende arter.
Kjønnsdimorfisme sees hovedsakelig i størrelse: voksne hunner blir 65–75 cm, mens hanner sjelden overstiger 65 cm.
Ryggskjellene er sterkt kjølformede; øynene har vertikal pupill, et typisk trekk for huggormer.
Fargemønsteret er svært variabelt: grunnfargen varierer fra grå til brun eller rødlig, gjennomkrysset av et sikksakk bånd på ryggen eller tverrgående striper; melanistiske (helt svarte) individer forekommer også. Buken er vanligvis mørk grå eller svartaktig, med haletuppen ofte gulaktig eller oransje hos ungdyr.
I det vestlige Liguria er hoggormen representert av underarten Vipera aspis aspis, typisk for alpine og prealpine miljøer, og finnes hovedsakelig i ås- og fjellområder, fra 300 m opp til omtrent 2 000 m over havet.
Sjeldnere langs kysten og i sterkt urbaniserte områder, har den en flekkvis utbredelse, med ofte isolerte bestander.
I lavlandet er forekomsten sporadisk, kun begunstiget av gjenværende habitater, ruiner og spredt befolkede områder.
Den foretrekker steinete områder, tørre enger, kantsoner av blandingsskog og lysninger, gamle steinmurer, kratt og overgangssoner der ulike vegetasjonstyper møtes og gir både skjul og rikelig med byttedyr.
Den tåler store temperatursvingninger og benytter seg mye av sørvendte mikrohabitater, spesielt i solrike morgentimer og på kvelden.
Hoggormen er hovedsakelig dagaktiv, men kan bli skumrings- eller nattaktiv under hetebølger om sommeren.
Den viser territoriell atferd og kamuflerer seg godt i omgivelsene, noe som gjør den vanskelig å oppdage.
Den er sky og unngår helst kontakt med mennesker, og biter kun hvis den føler seg truet eller blir tråkket på.
Aktiviteten er konsentrert fra mars til oktober, med vinterdvale i underjordiske skjulesteder.
Reproduksjonen skjer om våren, og arten er vivipar: hver hunn føder 4–8 fullt utviklede unger mellom august og september, som er umiddelbart selvstendige og allerede har funksjonell gift.
Hoggormens kosthold varierer gjennom livet: ungdyr spiser hovedsakelig øgler, smågnagere og store virvelløse dyr som rettvinger eller meitemark, mens voksne hovedsakelig jakter på små pattedyr, øgler og bare unntaksvis små fugler.
Hoggormen regulerer gnagerbestanden og bidrar til balansen i landlige og naturlige økosystemer.
De viktigste truslene mot arten i det vestlige Liguria er ødeleggelse av egnede habitater (spredningsbarrierer, utbygging, intensivt jordbruk), branner, systematisk utryddelse av mennesker, trafikkulykker og isolasjon av bestander på grunn av fragmentering av leveområder.
Til tross for vern etter nasjonal lov, er det fortsatt samfunnsmessige utfordringer på grunn av utbredt frykt og feilinformasjon.
Hoggormens gift består av en kompleks blanding av enzymer, proteiner og toksiner som hovedsakelig har blødende og vevsødeleggende effekt; likevel overvurderes ofte faren: median dødelig dose for en frisk voksen overstiger 50 mg, mens et bitt i gjennomsnitt injiserer 10–20 mg.
I Liguria er dødsfall ekstremt sjeldne (<0,1 %) og rammer hovedsakelig sårbare personer (barn, eldre, allergikere eller ved flere bitt).
De vanligste symptomene er intens smerte, hevelse, lokale forandringer og sjelden alvorlige systemiske reaksjoner.
Behandlingen innebærer å immobilisere det berørte området, klinisk observasjon og eventuelt sykehusbehandling med motgift.
Bruk av avsnøring eller forsøk på å suge ut gift frarådes.
Artens økologiske rolle bør fremheves: ved å regulere gnagerbestanden er hoggormen både en viktig indikator for biologisk mangfold og en nøkkelart for økosystembalansen.
Kunnskap og respekt for denne arten er avgjørende for sameksistens og vern av våre naturområder; gjeldende regelverk forbyr å drepe eller fange den.
