Murtgekko

Reptilia → Squamata → Phyllodactylidae → Tarentola → Tarentola mauritanica

Ciattua, Scurpiùn, Scrupiùn, Scurpiùn orbu.

Murtgekkoen er en liten til middels stor øgle som kan bli opptil 16 cm lang, inkludert halen. Hodet virker stort i forhold til kroppen, ovalt og flatt, med en spiss snute. Øynene er store, med vertikal pupill og en iris som varierer fra gulaktig til brungrå. Kroppen er robust, kompakt og flat, mens rygg og hale har farger fra grått til brunt, dekket av fremtredende knuter som gir et ru og 'piggaktig' utseende. Tærne har brede sugeputer, dannet av langsgående lameller på undersiden, som gir enestående klatreevne på glatte overflater; klør finnes kun på tredje og fjerde tå. Hannene er vanligvis større og kraftigere enn hunnene, og kan skilles ut ved to hevelser ved halebasen som tilsvarer paringsorganene. Ungdyr kan kjennes igjen på de mørke båndene, særlig tydelige på halen. I paringstiden gir hannene fra seg et karakteristisk rop, liknende et pip, spesielt hørbart om kvelden; en grovere lyd kan også høres i faresituasjoner.

Denne arten er typisk for middelhavskystene, med utbredelse fra Portugal og Spania til de greske øyene og Nord-Afrika. I Italia er murtgekkoen vidt utbredt langs kysten, men kan også trekke innover i landet, særlig i områder med mildt klima. I provinsen Savona og det vestlige Liguria er den dokumentert fra havnivå opp til ca. 700 meter over havet; den er også vanlig på øyene Gallinara og Bergeggi. Utbredelsen ser ut til å være begrenset til den tyrrenske siden, uten å krysse Apenninene.

Murtgekkoen foretrekker middelhavsmiljøer preget av steiner, steinrøyser, tørrmurer, steinbrudd og vedstabler. Den tilpasser seg lett menneskeskapte miljøer, som åkre, hager og bygninger, hvor den finner skjul i veggsprekker eller under takstein. Arten er særlig vanlig i kystbyer, hvor den drar nytte av et gunstig mikroklima og rikelig med byttedyr.

Smidig, rask og svært fingerferdig er murtgekkoen en fremragende klatrer, i stand til å bevege seg lett på vertikale flater og til og med i taket. Aktiviteten er hovedsakelig skumrings- og nattbasert, men den kan også observeres på dagtid i varme perioder, særlig om våren og høsten. Aktivitetsperioden varer vanligvis fra februar til november. Som en territoriell art forsvarer den aktivt sitt område gjennom truende positurer og hann-til-hann-kamper. Paringen starter i april: etter paring legger hunnen ett eller to egg, som klekkes etter omtrent fire måneder; opptil tre kull i året kan forekomme, med intervaller på rundt to måneder. I paringstiden lager hannene lyder for å tiltrekke hunner eller jage bort rivaler, mens svakere, grovere lyder produseres i stressende eller truende situasjoner.

Murtgekkoen er en opportunistisk rovdyr som hovedsakelig lever av insekter og andre små virvelløse dyr. Vanlige byttedyr er biller, fluer, veps, skrukketroll, møll samt små edderkoppdyr som skorpioner. Den jakter hovedsakelig ved bakhold, og bruker sin klebrige tunge til raskt å fange bytte som kommer innen rekkevidde.

I naturen er murtgekkoen bytte for ulike dyr, inkludert terrestriske og trelevende slanger som sørglatt snok ( Coronella girondica ), dag- og nattaktive rovfugler, samt pattedyr som pinnsvin (Erinaceus europaeus), genett (Genetta genetta) og noen mårdyr. Predasjon er en av de viktigste dødsårsakene, men arten er også sårbar for fragmentering av leveområder og forurensning, selv om den for tiden anses å ha lav risiko for utryddelse ifølge de siste vurderingene fra IUCN.

Murtgekkoen har en bemerkelsesverdig evne til å kaste halen (caudal autotomy): når den trues, kan den frivillig slippe tuppen av halen takket være spesialiserte muskler, noe som distraherer rovdyr og letter flukt. Halen vokser ut igjen, men den nye delen får jevn farge og mangler de karakteristiske knutene. I Liguria regnes det tradisjonelt som et godt tegn å ha en murtgekko nær hjemmet. Arten er ikke giftig og utgjør ingen fare for mennesker.