Anguis veronensis
Reptilia → Squamata → Anguidae → Anguis → Anguis veronensis
Stålormen ( Anguis veronensis ) er et av de mest karakteristiske krypdyrene i vår fauna og tilhører familien Anguidae. Den langstrakte, lem-løse kroppen minner umiddelbart om en slange, men arten er faktisk nært beslektet med øgler. Voksne individer blir vanligvis 30–40 cm lange, med sjeldne eksemplarer opp til 50 cm. Kroppen er sylindrisk og robust, dekket av glatte, blanke skjell som reflekterer lyset og gir et skinnende utseende. I motsetning til slanger har den bevegelige øyelokk—et viktig kjennetegn i feltet. Halen, som vanligvis er like lang som kroppen, kan mistes gjennom autotomi og vokser bare delvis ut igjen.
Kjønnsdimorfisme er tydelig både i farge og kroppsbygning: Hannene har en ensartet brungrå farge og en slankere kroppsform, mens hunnene har mørkere sidelinjer, ofte en mer markert ryggstripe og en kraftigere bygning. Ungdyr utmerker seg med sin iøynefallende farge: en sølvgyllen rygg og svært mørke sider og buk, med en tydelig svart rygglinje. Dette fargemønsteret bidrar både til kamuflasje og til å skremme bort rovdyr.
I provinsen Savona og det vestlige Liguria er stålormen ( Anguis veronensis ) ganske utbredt, fra havnivå opp til 1 500 m. Arten er vanlig og godt representert i innlandet, i kuperte og fjellrike områder med vegetasjonsdekke, mens populasjoner i kystnære og sterkt urbaniserte områder er mer fragmenterte i små, isolerte grupper. Utbredelsen er sterkt knyttet til tilstedeværelsen av egnede habitater, rike på skjulesteder og gunstige mikroklima.
Stålormen ( Anguis veronensis ) foretrekker kjølige, fuktige miljøer som enger med rikelig vegetasjon, kantsoner av blandings- og løvskoger, samt overgangssoner mellom åpne og skogkledde områder. Den benytter også hager, frukthager og små dyrkede felt, særlig der det finnes steingjerder, steinrøyser eller andre mikrostrukturer som gir skjul og gunstige klimaforhold. Arten utnytter alle typer naturlige skjulesteder så lenge det finnes tilstrekkelig plante- eller organisk dekke.
Stålormen ( Anguis veronensis ) er en sky og tilbaketrukket art som lever hovedsakelig under bakken, og søker tilflukt under steiner, stokker eller plantedekke. Hovedaktiviteten foregår i skumringen og om natten, særlig etter regn som får byttedyrene til å bevege seg. Den aktive perioden varer vanligvis fra mars til oktober, mens den i de kaldere månedene går i dvale og graver seg dypt ned. Termoreguleringen skjer hovedsakelig ved å variere eksponeringen innenfor mikrohabitater, snarere enn ved langvarig soling.
Reproduksjonen er ovovivipar: paring skjer om våren, drektigheten varer 3–4 måneder, og fra august til september føder hunnene 6–12 unger (i sjeldne tilfeller opptil 26), hver på 7–9 cm ved fødselen.
Stålormen ( Anguis veronensis ) har et spesialisert kosthold bestående av bløtdyr, særlig snegler og andre gastropoder, noe som gjør den til en viktig naturlig regulator i jordbruksområder og hager. Den spiser også meitemark, insektlarver og andre små leddyr, og tar sjelden små virveldyr.
Anguis veronensis er kjent for sin lange levetid og kan bli over 50 år under gode forhold. Arten har utviklet effektive forsvarsstrategier som caudal autotomi (selv-amputasjon av halen), hvor bare deler av den opprinnelige strukturen vokser ut igjen. Bevegelsene er karakteristisk rykkvise, og hudskiftet er fullstendig og regelmessig.
Økologisk spiller den en avgjørende rolle i naturlig regulering av gastropodbestander og regnes som en utmerket indikator på miljøkvalitet. Arten er beskyttet både nasjonalt og på EU-nivå, og bevaringen er tett knyttet til bærekraftig forvaltning av hekker, steingjerder og tradisjonelle jordbruksområder. Å øke kunnskapen i befolkningen om stålormens ( Anguis veronensis ) ufarlighet og betydningen av å bevare dens leveområder er avgjørende for å sikre lokal biologisk mangfold.
